Har mor større rett til fast bosted for barnet?

Anne Hazeland Tingstad

Veldig mange fedre spør meg om mor har større rett til fast bosted for barnet enn far. Dette har de enten hørt eller lest, og det kan synes som om noen tenker at det er selvsagt. Men er det riktig? Dette skal jeg forsøke å gi svar på nedenfor.

Rettslig utgangspunkt – fast bosted

Lov om barn og foreldre (barneloven) bestemmer i § 36 om hvor et barn skal bo fast:

«Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.

Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge».

Loven har altså ingen bestemmelser om hvorvidt barnet skal bo hos mor eller far.

Av kommentaren til bestemmelsen sies det absolutt ingenting om at mor er å foretrekke, men det presiseres at avgjørelsen skal tas ut fra en konkret vurdering av hva som er det enkelte barns beste.

«Valgmulighetene delt bosted eller fast bosted hos en av foreldrene er likestilte og gir ingen presumsjon for at den ene ordningen er bedre enn den andre. Det er hensynet til det konkrete barnets beste som skal være avgjørende for hvilken ordning foreldrene velger. Endringen ivaretar at begge foreldre som et utgangspunkt stiller likt som omsorgspersoner når de ikke bor sammen. I vurderingen av barnets beste i hvert enkelt tilfelle vil foreldrene kunne komme ulikt ut på bakgrunn av forholdene i hver enkelt familie, som for eksempel foreldrenes omsorgsevne, barnets tilknytning til nærmiljøet, barnets mening mv.»

Teori og praksis

Av teori og praksis er det det også gjort helt klart at avgjørelser skal tas etter en konkret vurdering av hva som er best for det enkelte barn. Dette er grunnen til at rettspraksis (tidligere rettsavgjørelser) har mindre verdi i barnefordelingssaker enn i andre saker.

Når retten skal ta stilling til hvem barnet skal bo fast hos, er utgangspunktet at den skal velge det alternativ som vil være best for barnet, jf. barnelovens § 48. Når retten skal gjøre denne vurderingen bygger den i realiteten på prognoser om hvordan barnets levevilkår vil bli om det vokser opp hos den ene eller den andre.

Følgende momenter har over tid stadfestet seg som relevante ved rettens vurdering av fast bosted: barnets tilknytning til hver av foreldrene, foreldrenes personlige egenskaper, barnets ønske, om barnet må flytte/bytte miljø, om det blir brudd med søsken, hvem som kan gi best samlet foreldrekontakt, mv.

Det uttales altså ikke noe, verken i loven, i kommentaren eller i de stadfestende relevante momenter om at mor skal ha et fortrinn.

Med bred erfaring i barnerett er det min opplevelse at foreldrene står likt, og at det er momentene ovenfor som avgjør spørsmål om fast bosted, herunder at det ikke er slik at mor har større rett til fast bosted for barnet enn far. Det eneste unntaket fra dette er de aller minste barna, som kan ha en sterkere tilknytning til mor som følge av barsel, amming mv. videre at delt fast bosted ikke nødvendigvis er å anbefale for de aller minste barna. Likevel slik at forskning hva angår det siste ikke er entydig, og at det finnes omfattende forskning som redegjør for at også de minste barna kan ha delt fast bosted.

Anne Hazeland Tingstad

Advokat

E-post:

at@matrix-advokater.no

Tlf:

481 85 707
Se advokatprofil

Legg igjen et svar