En del foreldretvister omtales som «høykonfliktsaker». Dette er gjerne saker hvor konfliktene mellom foreldrene har vedvart over langt tid og blitt varige. Ofte har foreldrene vært både to og tre runder i rettsapparatet og derfor er det som regel pådratt høye kostnader og sakene kan fremstå som uløselige.

Disse sakene har ikke nødvendigvis så mye med omsorg og foreldrekompetanse å gjøre. For hvis det var klare mangler ved omsorgen hos en eller begge foreldre ville sakene enten ha blitt barnevernssaker, eller så hadde barna forholdsvis raskt fått bosted hos den forelderen som er klart best for barna.

I stedet er ofte disse sakene preget av at begge foreldre hver for seg er gode nok foreldre, men at de helt enkelt ikke kan samarbeide, kommunisere eller tåle hverandre.

Et slikt klima mellom foreldrene preger omsorgen de kan gi og det påvirker også det miljøet som barna skal leve i. Til slutt vil foreldrene kunne utvikle en så konfliktfylt relasjon at de ender opp med bekymringsmeldinger til barnevernet, fordi barna preges av voksenkonflikten og til utvikler skoleproblemer og kanskje til og med vansker med sin psykologiske fungering.

Jeg vil anbefale en ryddig og faktabasert tilnærming til høykonfliktsaker. For å løse disse sakene trenger partene åpenbart hjelp og det kan de få fra både advokater og sakkyndige.

Det første skrittet er å utarbeide en liste over tvistepunktene. Ofte opplever foreldrene at «alt henger sammen med alt» og alt er konflikt. Her er noen eksempler på slike tvistepunkter i en høykonfliktsak:

1. Uenighet om oppfølgning av barnas barnehage og skole.
2. Uenighet om barnas medisinske behov.
3. Uenighet om den andre forelderens personlighet/psyke/fungering.
4. Uenighet om barnas fritidsaktiviteter.
5. Uenighet om kommunikasjonsformer: sms/telefoner/mail/facetime.

Med en slik «konfliktliste» som utgangspunkt vil en fort kunne se hva saken handler om og i hvilken grad faktabasert dialog kan søkes. Hvis det ikke er utsikt til minnelig løsning vil være fornuftig å få hjelp med å utrede og/eller belyse de punktene hvor konflikten fremstår sementert. Å bruke den sakkyndige, som uansett skal oppnevnes av retten, til å belyse de konkrete tvistepunktene, vil mange ganger føre saken fremover. Det utarbeides da et mer konkret mandat, som går lengre enn et standard sakkyndigmandat. På den måten kan en få inn en forhåpentligvis nøytral belysning av konfliktpunktene og kanskje komme nærmere en løsning.

Et annet viktig poeng er at den sakkyndiges erklæring må ferdigstilles i god tid før saken. Gjerne tidligere enn de to ukene før hovedforhandlingen som er vanlig. Hvis erklæringen kommer tidligere, vil rommet for dialog og drøftelser bli større og en vil da kanskje kunne unngå tvist, helt eller delvis. Erfaringsmessig vil partene forstå hvilken retning saken vil ta i en hovedforhandling, dersom de får helt konkrete problembeskrivelser fra den sakkyndige. Dette krever imidlertid at en raskt setter seg så godt inn i saken at mandatet som den sakkyndige skal jobbe etter kan spesialtilpasses den konkrete sakens utfordringer.

Vår familierettsgruppe har omfattende erfaring med å løse høykonfliktssaker.