Før det treffes vedtak etter psykisk helsevernloven har pasienten rett til å uttale seg. Å ha rett til å uttale seg pålegger leger, annet helsepersonell eller andre som jobber med vedtaket, å tilrettelegge forholdene slik at pasienten får anledning til å uttale seg og skrive ned uttalelsen.

Retten til å uttale seg gjelder flere forhold.

For det første har man rett til å uttale seg om selve etableringen av tvungen observasjon eller tvungent helsevern. Dette skal sikre at pasientens mening om tvunget vern eller observasjon er del av vurderingen når vedtak skal treffes. Pasientens tanker rundt tvangsvern og erfaringer med det vil ha betydning for om et vedtak om tvungent vern eller observasjon vil være forholdsmessig og hensiktsmessig. Det skal særlig legges vekt på uttalelser om erfaring med bruk av tvang. Dersom pasienten eller pårørende har gitt uttrykk for at pasienten har hatt negative erfaringer med tvungent psykisk helsevern eller bestemte tvangstiltak, innebærer dette en høyere terskel for gjentakelse av tvangstiltak. Det innebærer også en særlig forpliktelse for helsepersonell å vurdere alternative tiltak.

Man har også rett til å uttale seg om hvilken institusjon som skal ha ansvar for vernet, i tråd med retten til fritt valg av behandlingssted. Som utgangspunkt har pasienten rett til fritt å velge sykehus eller DPS han eller hun skal få behandling på. For eksempel kan man som pasient ytre ønske om å bli behandlet på en institusjon man har vært før, eller at man ikke ønsker å behandles på enkelte institusjoner, basert på egen erfaring. Det er ikke gitt at man behandles på ønsket sted. Hvis valget anses å være uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med tvunget vern, kan pasienten behandles et annet sted.

Pasienten har også rett til å uttale seg i forkant av kontrollkommisjonens vedtak om tre måneders kontroll og ett års kontroll. Kontrollkommisjonen skal gjøre pasienten oppmerksom på dette, som hovedregel skriftlig. Dersom pasienten er under tvungent vern med døgnopphold, bør kontrollkommisjonen personlig gjøre pasienten oppmerksom på retten til å uttale seg. Dette er en forsterket rett i forhold til pasient og regelen tydeliggjør at slike uttalelser skal vektlegges.

Pasientens nærmeste pårørende og offentlig myndighet som er direkte engasjert i saken har også rett til å uttale seg. Nærmeste pårørende kan ha viktig informasjon om pasientens tilstand og fungering med og uten behandling som kan påvirke faglig ansvarliges vurderinger. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern har den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som den nærmeste pårørende.

Hvem er «nærmeste pårørende»?

Nærmeste pårørende er den pasienten oppgir som pårørende. Dersom det ikke er oppgitt pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten eller brukeren, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge:

1. ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten eller brukeren
2. barn over 18 år
3. foreldre eller andre som har foreldreansvaret
4. søsken over 18 år
5. besteforeldre
6. andre familiemedlemmer som står pasienten eller brukeren nær
7. verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området

Hva regnes som «offentlig myndighet» og når er de «direkte involvert i saken»?

I forhold til psykisk helsevern regnes disse institusjonene som offentlig myndighet:

– kommunelegen eller dennes stedfortreder
– den kommunale helse- og omsorgstjenesten
– sosialtjenesten
– politiet eller kriminalomsorgen

Offentlig myndighet regnes som «direkte involvert i saken» dersom den aktuelle myndigheten har tatt initiativ til vedtaket som skal treffes.