Barn er selvstendige individer og de har krav på vern om sin integritet – uansett alder. Fordi barn er barn kan de være sårbare i denne sammenhengen. For å sikre at barnas rettigheter og behov blir ivaretatt i avgjørelser som angår de, har det blitt utviklet et prinsipp som gjelder på tvers av alle rettsområder. Dette er prinsippet om barnets beste, og det kommer til uttrykk både i internasjonale og nasjonale regler.

FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 3 lyder:

«Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Selv om Norge er bundet av det som står i Barnekonvensjonen ønsket vi å gjøre prinsippet enda tydeligere. I 2014 skrev vi derfor dette inn i grunnloven vår også. Grunnloven § 104 lyder:

«Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.»

Prinsippet skal brukes ved enhver handling og avgjørelse som berører barnet. Dette gjelder på tvers av alle samfunnsområder og selv om barnet kun indirekte blir berørt av avgjørelsen. Praktiske eksempler på dette er avgjørelser om hvor barnet skal bo og hvordan samvær skal gjennomføres etter foreldrenes brudd og om, og i så fall hvilke, tiltak barnevernet skal sette i gang overfor en familie. Domstolene, fylkesnemnda, barnevernet, barnehager, skoler og foreldre er blant de som må vurdere hva som er det beste for barnet når avgjørelsen berører barnet.

En barnets beste-vurdering består av tre trinn:

Hva som er barnets beste er en helt konkret vurdering. Spørsmålet er hva som er best for dette barnet i denne saken. I vurderingen må man se på både subjektive faktorer og objektive faktorer. De subjektive faktorene er hva barnet selv mener, hvis det er gammelt nok til uttale seg, og hva foreldrene eller andre som kjenner barnet godt mener. Også barnets sårbarhet, identitet, karaktertrekk, fysiske og psykiske helse er eksempler på andre subjektive faktorer. De objektive faktorene er praksiskunnskap, forskning og regelverk på området. Vurderingen er altså en faglig vurdering med mange kilder og det holder ikke å vise til generelle betraktninger.

2. Vekte

Prinsippet sier at barnets beste skal være et «grunnleggende hensyn». Det som har blitt vurdert som barnets beste under punkt 1. skal tillegges avgjørende vekt. Barnets beste er dermed ikke det eneste hensynet man må se på. Andre hensyn kan komme foran, men det skal imidlertid gode grunner til for at det beste for barnet blir satt til side av andre hensyn. Eksempler på slike andre hensyn er hensynet til effektivitet, økonomi, lov og orden, regulert innvandring, allmenn rettsoppfatning og allmennpreventive hensyn.

3. Vise

Barnets beste-vurderingen må være synlig i avgjørelsen. Avgjørelsen må derfor vise hvordan man har kommet frem til hva barnets beste er, og hvilken vekt dette har fått sammenliknet med andre hensyn. Hvis andre hensyn går foran barnets beste, skal dette begrunnes.

Hvis ikke barnets beste-vurderingen med disse tre trinnene kommer frem i avgjørelsen, så er dette en saksbehandlingsfeil som kan føre til at en avgjørelse er ugyldig.

Prinsippet om barnets beste er komplekst og artikkelen er ikke ment å være uttømmende. Ta gjerne kontakt med oss om du trenger bistand.