Frifinnelse i straffesak gir deg i utgangspunktet krav på erstatning fra staten. Ved frifinnelse kan det kreves erstatning for både faktiske økonomiske tap, og oppreisningserstatning for ikke-økonomiske tap i forbindelse med straffeforfølgelsen.

En som ikke har vært siktet i straffesaken, men er påført tap eller skade som følge av politiets etterforskningsskritt, kan ha krav på erstatning fra staten. Slike etterforskningsskritt kan være ransaking, politiavhør, beslag, telefonavlytting eller lignende. Om du innvilges erstatning eller ikke, avgjøres etter en rimelighetsvurdering.

I enkelte tilfeller kan også den som blir domfelt i straffesaken kunne kreve erstatning fra staten. Du må i så fall være påført en særlig eller uforholdsmessig skade som følge av saken, og det må fremstå som rimelig å tilkjenne deg erstatning.

Unntak og reduksjon

Erstatning kan settes ned eller falle bort dersom den siktede har gitt foranledning til etterforskningstiltakene, dvs satt seg i en posisjon som gjorde at politiet måtte etterforske og sette i gang en sak. Dette kan i tilfelle gi grunnlag for nedsettelse eller bortfall av erstatningen. 

Satser og fri rettshjelp

Det er etablert faste satser for erstatning for urettmessig opphold i varetekt og fengsel. Det gis 1.500 kr for første påbegynte døgn, gitt at frihetsberøvelsen varer i mer enn 4 timer, og 1.500 kr for annet påbegynte døgn regnet fra tidspunktet for pågripelsen.

Deretter tilkjennes 400 kr i oppreisning for hvert påbegynte døgn med frihetsberøvelse. Holdes den siktede i politiarrest, er satsen likevel 1.500 kr for hvert påbegynte døgn også der oppholdet overstiger to døgn.

I tillegg kan det gis oppreisning for belastningen det er å sitte fengslet. Et eksempel kan være at noen i familien dør og du ikke kan gå i begravelsen fordi du sitter fengslet, eller at bedriften din går konkurs mens du sitter fengslet. 

Det vi hjelper til med

Krav om erstatning eller oppreisning etter strafforfølgning skal settes frem for det politidistrikt som har etterforsket saken. Påtalemyndigheten skal uttale seg om kravet, og det vil være Justis- og politidepartementet ved Justissekretariatene som avgjør kravet. Dersom man ikke er fornøyd med avgjørelsen fra departementet, kan kravet bringes inn for retten.